På sporet av et bilde

Motiver har den litt irriterende egenskapen at de liker å leke gjemsel med deg. Du fornemmer et motiv foran nesa men finner det ikke helt likevel. Du tar noen bilder, men de blir ikke bra... hmm. Det malte palmebladet med to limoner (eller heter det lime?) var et opplagt blikkfang da jeg kom inn i huset til en venn i Brasil nylig. Men det viste seg å være en gjenstridig affære. Heng med...

En av mine beste venner i Brasil heter Keith. Han er engelskmann og en fenomenal fysioterapeut. Tidligere diplomat for den engelske trone, stasjonert i Tokyo. Tidligere alternativ type i California. Tidligere det meste. Sammen med tre andre driver han Casa da Saude - direkte oversatt helsehuset - i den internasjonale landsbyen Pipa. Her fokuserer de på fysisk såvel som spirituell massasje. Noe vi alle kunne trenge mer av.

Her om dagen spurte han om jeg kunne ta noen bilder inni og utenfor huset. Til bruk på nettstedet deres. Rusle rundt og knipse og få gratis te og generelt bare ta det med ro. En perfekt jobb i varmen!

Ganske snart oppdaget jeg dette palmebladet. Det lå på enden av en benk, under ei søyle av lys fra oven. To tørre limoner var dekorativt plassert oppi. På bygda i Brasil er det ikke uvanlig å utelate en og annen takstein for å slippe inn mer lys i rommet. Et trekk av solid PVC holder uansett regnet ute. Dette lager flotte lyskolonner i rommet, og gir nesten en sakral følelse av å være i et kirkerom. Til alt hell var altså dette bladet med limonene allerede ferdig oppsatt for fotografering. Bildet var så å si tatt. Eller...?

Dette forsøket viser min første reaksjon: Se å få tatt bildet med en gang, før det forsvinner! En gammel avisfotografs instinkt. Jeg hadde lyst å få med en del av rommet også. Men bladet med fruktene ble så lite og rommet så stort. Mye tak oppe. Mye benk nede.

Dessuten oppdager jeg at en hvit pairlapp under en stein ligger like foran palmebladet og distraherer. Den må bort.

Nytt forsøk. Står nærmere denne gang. Hovedmotivet vises bedre. Men fortsatt mye rot i bildet. Blikket går alle veier. Og nå er et annet hvitt papir, denne gang på oversiden, blitt en irritasjon. Er ikke fornøyd. Etter å ha fundert litt, gir jeg opp denne vinkelen. Men jeg gir ikke opp tanken om å få med en del av rommet. Hva med å gå rundt og ta det fra den andre siden?

Bildet er blitt annerledes. I bakgrunnen ser vi døråpningen og Keith som prater med Vera, som eier huset. Joda, palmebladet er der, men det fanger ingen oppmerksomhet.

Alle elementene i bildet slåss med hverandre. Ingen helhet eller harmoni. Dårligste forsøk så langt. Papirene på oversiden skinner enda mer.

Bedre. Jeg har gått nærmere. Papirene er borte. Men svakheten med forrige bilde - elementer i kamp - er der fortsatt.

Bildet hinter om den behagelige stemningen i huset, men det har ikke nok snert. Innser at jeg må gi opp dette med bakgrunnen, skifte linse og gå tett på selve bladet.

Ingen tvil, mye bedre.

Men fortsatt gjenstår et par små ting. Gjenskinnet i bordplata nederst må vekk. Også er det noe som skurrer med komposisjonen. Vil ha limonene mer til høyre.

Sånn, ferdig!

I dette siste bildet har jeg valgt å dempe det ganske kraftige lyset en tanke. Mørke bilder gir en fornemmelse av intimitet som jeg syns passet her.









Denne bildeserien viser først og fremst at jeg var treg med å finne bildet. Men det er neppe helt uvanlig. Heldigvis kunne jeg sitte og nippe til teen mens jeg funderte på hvordan jeg skulle gå videre. Så lenge en er konsentrert og har tid og lyst til å ta ett til... og deretter enda ett til, så blir det som regel noe av det til slutt.