I Samuel Becketts teaterstykke Mens vi venter på Godot, sitter to karer under et tre i to dager og venter på Hr. Godot. Men han dukker aldri opp. Jeg satt i dag på ei hotellseng i Kiruna og venta på at min kjære skulle bli ferdig med å sminke seg på badet. Ho - som andre kvinner - skifter gjerne navn til Fr. Godot i sånne anledninger. Men, ingenting er bedre enn ei lita ventestund sånn at en kan leke litt med kameraet. Man tager hvad man haver, og vinduet var jo rett og slett nydelig. Heldigvis fins det alltid noe å utforske.
Vi tok toget fra Narvik til Kiruna i går. Uten noe ærend. Bare for å få oss en tur. Så tok vi inn på ærverdige Vinterpalatset, som er så langt unna et sterilt businesshotell som en kan komme. Resepsjonen er ikke større enn heisen på et Rica-hotell og korridorene har såvidt skulderbredde. Men den gamle trebygningen er vidunderlig vedlikeholdt og har SJEL så det holder. Her klør de ikke etter å modernisere og skifte ut en av ytterveggere med en glassfasade. Allerede etter ei natt har det havnet blant mine favoritthoteller.
Badet på hotellrommet var ganske fint. Bare spør Fr. Godot. Ho kjenner det godt. For min del syns jeg romvinduet var en høydare (for å holde seg til svensken). Det er ikke ofte at en treffer på smårutene og de gamle hengslene lenger.
Så ble jeg altså sittende på sengekanten og studere vinduet mens jeg venta. Hvorfor ikke studere det med kameraet? Det er trolig en uoppdaget tvangssykdom, for lysten til å fotografere er vanskelig å kontrollere.
Denne lysten - og her kan jeg bare snakke for meg sjøl - uttrykker mer spesifikt et ønske om å skape noe estetisk.
Om et skjevt bilde av et vindushengsel bak noen persienner er estetisk, i betydningen pent, er både umulig og uinteressant å si noe om. Smaken er som baken.
Jeg tror bilder kan vurderes på to prinsipielt ulike måter. Enten må de sees i kontekst eller utenfor kontekst. Fotografen kan til en viss grad styre dette.
Utenfor kontekst - da betraktes bildet isolert. Det har dumpet ned fra intet, så å si. Det har mangelfull eller ingen fortelling rundt seg. Seeren har frie tøyler til å vurdere det som han eller hun måtte ønske. Seeren har ingen føringer, annet enn sine egne vurderingskriterier.
I kontekst - da bærer det noe med seg. For eksempel at det er tatt på et hotellrom i Kiruna. Hadde jeg sagt at bildet var fra en barnevernsinstitusjon hadde det kanskje vekket andre assosiasjoner og følelser. Informasjon gjør noe med bilder.
Når bildets kontekst holdes tilbake, kommer estetikken og bildespråket i forgrunnen. Dette er kunstfotografens vanlige strategi. Mange lar være å gi bildene sine titler. Når bildet derimot kompletteres med informasjon, nærmer vi oss journalistikkens og dokumentarbildets verden.
En av flere taktikker for å hindre at et bilde bærer informasjon er å stilisere det, slik at seeren blir opptatt av bildets farger, former eller toner istedenfor å lure på hvor det er tatt og hvilken historie det har. Dette svarthvittbildet er vel i den kategorien, skjønt kategorier er overlappende.
Som fotograf syns jeg at overlappen mellom de to sjangerne, altså grenselandet mellom det stiliserte og informative, er spennende å utforske: Estetikk i den ene foten og dokumentar i den andre. Bildet under er kanskje et eksempel på dette visuelle terrenget.
For all del, det er ingenting nytt i dette her. Fotomediet er 170 år gammelt, og dette grenselandet tiltrakk seg fotografer lenge før noen kom og markerte noen grenser. Uansett, det er spennende og utviklende å ta noen runder med seg sjøl om hvor enn vil hen med bildene sine.
I motsetning til karene som ventet på Godot, slapp jeg å vente i to dager. Ho dukka opp før jeg syns jeg var ferdig med kameraet.
Til slutt var det ho som ble sittende og vente. Ha-ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar