Fotobøker om byer - 6 favoritter

Jeg liker fotobøker og byer. Fotobøker om byer har jeg altså en del av. Ei god bybok tar oss med på tur dypt inn i byen. Den dropper severdighetene og bretter ut sjela. Den lar oss treffe de som bor der og viser hvordan de lever. Ta oss med på pub, på teater, gatehjørnet, inn i bakgårder og helt inn på soverommet om så. Gode fotobøker bruker ikke deodorant. De lukter levd liv. Det fins heldigvis hundrevis av gode bøker av den sorten. En kan ikke holde oversikten, men blant dem jeg kjenner har jeg noen favoritter. Her er seks av dem:

6. Dream Street: W. Eugene Smith's Pittsburgh Project (2001)

Eugene Smith er en av de virkelige gigantene fra det forrige århundret. Han definerte nærmest egenhendig sjangeren 'fotoessay' gjennom sine berømte fotoreportasjer i Life Magazine i årene rundt 1950. Han likte å gå sine egne veier, for å si det forsiktig, og var stadig i konflikt med redaktørene i Life. Derfor sa han like godt opp en av verdens mest ettertraktede og best betalte fotografstillinger i 1955.

Like etter aksepterte han en henvendelse om å fotografere Pittsburgh i forbindelse med ei ny bok om byen. Oppdraget skulle vare tre uker, men han ga som vanlig faen i deadline og var der i tre år. Han forvandlet det til et altoppslukende prosjekt av episke dimensjoner. Det hele gikk ganske galt til slutt. Det ødela både hans økonomi og hans familie og ekteskap. Ikke fikk han utgitt bildene på en skikkelig måte, heller.

Først i 2001, 25 år etter hans død, kom boka som for første gang presenterer resultatet av den voldsomme anstrengelsen på en respektfull måte. Dette er klassisk Gene Smith, Life-stilens yppersteprest. Flottere og mer elegante bilder lar det seg ikke gjøre å ta. Mørkeromsarbeidet har ingen gjort bedre enn han, verken før eller siden.

5. Michael Ackerman: End Time City (1999)

Boka skildrer Benares (også kalt Varanasi). Den ligger ved Ganges, og er Indias helligste by. Dit kommer gamle folk for å dø, i den tro at de lettere oppnår nirvana ved å dø der. Benares sies å være en av en av de eldste byene i verden. Den oppsto før tiden, er det blitt sagt. Kanskje derav tittelen.

Jeg husker fortsatt hvordan det sitret i meg da jeg åpnet boka for første gang. Tre år tidligere hadde jeg selv vært i Benares i ei uke. Dette dreier seg om – uten fnugg av tvil – verdens mest spika gale by. Den er så beyond reality at det kan ikke beskrives. Den er så nifs og fascinerende og hard core hindu at det bare kan glemmes å si noe om det. Så hvordan løser Ackerman oppgaven?

Hvis du skal formidle den krakilske energien i Benares, kommer du ikke langt med Life-prinsippene og elegant distanse. Her er det bare å stikke linsa inn mellom de nakne og halvnakne kroppene, traske rundt i dritten som flyter i smugene, la bikkjene pisse deg på leggen, bøye deg ærbødig når døende mennesker roper etter deg, trekke inn liklukta fra de døgnkontinuerlige bålene nede ved bredden, slippe forbi kortesjene av stinkende kyr og håpe at du ikke mister forstanden underveis.

Jeg prøvde også å fotografere Benares, men fikset det dårlig. Men jeg vet litt om hva det krever, i det minste. Ackermans bok er dokumentarisk, med en slagside mot surrealistiske, uskarpe, djevelske og nærgående sorthvittbilder, noen i panoramaformat, andre tatt med et simpelt Holga-kamera. Får man lyst til å besøke Benares etter å ha sett bildene? Det må hver enkelt finne ut av selv.

Den var Ackermans gjennombrudd, og ga ham flere priser.

4. Sune Jonsson: Byn med det blå huset (1958)

Etter å ha blitt vettaskremt i Benares er det fantastisk å komme til friskluften i en idyllisk, liten stad i Västerbotten. Staden heter Nyåker. Den er kjent for sine pepperkaker, men ellers ikke for noe som helst, står det i forordet.

Sune Jonsson var en av Sveriges fremste dokumentarister. Han filmet, fotograferte og skrev om kultur og mennesker, særlig sine egne hjemtrakter i Västerbotten, men også i Øst-Europa og Afrika. Han var spesielt opptatt av de store kulturelle og samfunnsmessige endringene han bevitnet, og hvordan den gamle måten å leve på smuldret opp foran øynene hans.

Byn med det blå huset var hans debutbok. Her kombinerer han følsomme reportasjebilder om livet og arbeidet på 50-tallet i den lille byen i skogen med anekdotiske tekster om plassen og folkene. Til sammen gir de et rørende bilde av et utkantsted som egentlig bare vil være i fred, men vi mer enn aner at slik kommer det ikke til å fortsette særlig lenge. Den gir et følsomt nærbilde som det er vanskelig å tenke seg kunne blitt laget uten å kjenne kultur og mennesker inderlig godt.

Jonsson dveler ved de mange originalene som bor alene i sine små hus. De blir til symboler for at den gamle tid og de gamle levemønstre dør ut. 'Emil drömmaren' sitt hus er blått, i motsetning til alle de andre husene i Nyåker. De er alle falurøde.

Boka har fått sin velfortjente plass blant klassikerne av fotobøker fra midten av 1900-tallet. Førsteutgaven er derfor forlengst forsvunnet i samlernes hyller, men med årene ble den utgitt i to nye utgaver, først i -72 og deretter i -89. Særlig den siste er fortsatt ganske grei å finne på nettet.

Sune Jonsson fikk Hasselbladprisen i 1993.


3. Christopher Anderson: Capitolio (2009)

Caracas, Venezuela. En av verdens farligste byer. Et mareritt av betong, slum, høyhus, fem meter høye sikkerhetsgjerder, mørke gater som patruljeres av unge menn med pistoler i bukselinningen, tungt bevæpnet militære på kontrollposter og hovedveier. Men Caracas er også et sted der troen regjerer; troen på kjærlighet, Gud, familien og Hugo Chavez' såkalte revolusjon. En sterkere cocktail av religion, politikk, fattigdom, makt og dop finnes neppe noe sted. Magnum-fotografen Anderson viser oss alt.

Han har vært på røffe steder før. Blant annet dekte han konflikten mellom Hizbollah og Israel i 2006. I Capitolio levner han ingen tvil om at Caracas er i krig med seg selv, men han gjør det uten å ta stilling til det, uten sentimentalitet. Han bare forteller det gjennom bildene og sitt uredde nærvær. Bildespråket er både rått og poetisk, og det suger oss inn i det voldsomme dramet. Jeg blir sittende med en følelse av at Caracas og Venezuela umulig kan overleve dette her. Sterke saker!

Jeg ser at den er blitt utsolgt på Amazon nå. Den kom i 2009 i et lite opplag på 2000 eksemplarer. Begynner den allerede å bli vrien å få tak i?

2. Yutaka Takanashi: Toshi-e (1974)

Om Toshe-e ('Mot byen') egentlig handler om Tokyo, er jeg slett ikke sikker på, selv om mange av bildene er derfra. Omtrent like mange av de 116 bildene er tatt utenfor byen - på jorder, motorveier, kaier og broer. Jeg tolker boka som en skeptisk, fotografisk kommentar til spenningen mellom etterkrigstidens nye metropoler og deres omland, og om hvordan store byer sluker både mennesker og landområder.

Skjønt, hvem vet? Dette er ei av de villeste fotobøkene noen gang utgitt, og den er vanskelig å bli klok på. Derav fascinasjonen. Den som tror at litt uskarpe bilder tatt på skeive er provokativt, har et stykke igjen å gå. Takanashi sine bilder er så kokte og stygge og full av kontrast og utbrente høylys at det skulle ikke gå an. Enkelte bilder må en bare gjette på hva en ser. Men det hele henger sammen på et merkelig vis.

Han tilhørte den etterhvert så legendariske gruppen av fotografer i Japan som gjorde opprør mot streit dokumentarisme på tidlig 70-tall. De kalte seg enkelt og greit for Provoke. Allerede 10-15 år tidligere hadde amerikanske fotografer som Robert Frank og William Klein tatt et oppgjør med mainstream reportasje-stilen med sine tette, direkte into-your-face bildeserier, men de ble som bleke, tynne smågutter i kortbukser å regne i forhold til disse japanerne, som skjøt med groveste hagl med 100 % blyinnhold når de følte for det. Fra hofta. De to bildene du ser overfor er blant de snille i boka.

Provoke radikaliserte mediet, utvidet grensene for meningsfull kommunikasjon, ja faktisk revitaliserte et medium som viste tegn på kunstnerisk stagnasjon.

Tochi-e regnes som et mesterverk fra den kortvarige, men produktive perioden til Provoke. Det tar tid å venne seg til boka, men den kryper under huden til de brave. Originalen fra 1974 var til alt overmål en ekstremt kostbar og forseggjort produksjon, med ei hovedbok og ei mindre bok plassert i en boks som hadde ei glinsende, rund stålskive innfelt. Den kom i ca 1200 eksemplarer. Dersom du virkelig, virkelig vil ha den, skal det nok la seg gjøre hvis du har ekspertise, mye tålmodighet og 30-40 000 kroner under hodeputa.

Da er det enklere å gjøre som meg, nemlig å kjøpe nyutgivelsen fra 2010 på forlaget Errata Editions. Denne boka består egentlig bare av fotografier av sidene i originalen - to sider av originalen pr side. Bildestørrelsen er derfor krympet. Forlaget gir ut flere ultrasjeldne fotobøker på denne måten. Prisverdig.

1. Krass Clement: Af en Bys Breve: Fotografier fra Lissabon (1993)

Denne våren har jeg hatt den store gleden av å oppdage en helt fenomenal fotograf som jeg ikke ante om - dansken Krass Clement. Han virker å være temmelig ukjent for de aller fleste fotografer og fotointeresserte, med unntak av i Danmark. Det er merkelig, for han er i 60-årene nå og har gitt ut 18 bøker siden han debuterte i 1978. Trolig skyldes det at han konsekvent ikke stiller ut, og at bøkene blir trykt i små opplag.

Han kan vel karakteriseres som en slags dokumentarfotograf – og selv oppgir han Robert Frank og Henri Cartier-Bresson som forbilder – men hva er det han dokumenterer?

Det går en insisterende, mørk streng gjennom alle bøkene hans. Clement ønsker dypest sett, tror jeg, å utforske menneskets eksistensielle ensomhet, byrden ved å leve og ikke minst frykten for døden. Men dette gjør han – ofte med humor – ved å fokusere på menneskets søken etter samhold, vennskap, trygghet og sex... men også dets behov for å være alene i ettertanke. Dette er tonene han alltid kretser omkring. Dette tror jeg er hans store og unike prosjekt.

Disse er dype, men allmenne spørsmål. De eksisterer overalt og for alle. Clement har gitt ut bøker fra flere byer; Berlin, København, Havana, Paris og Lisboa. Jeg har de tre siste, og har sett på nettsiden hans noen bilder fra de andre. De skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre med hensyn til tema og tone. Han opererer på gatenivå, med et lite Leica som han kommer tett inn på folk med, ofte uten at de oppdager det. Andre ganger velger han å portrettere folk. Med stort alvor stirrer de i kamera.

Mange store fotografer har trålet gatelangs før han – f eks Gary Winogrand og William Klein – men ingen med en slik evne til å skape så konsekvente, filosofiske og poetiske reportasjebilder.

Af en Bys Breve er en av de mest imponerende fotobøkene jeg noen gang har sett. Den er dessverre fryktelig sjelden, og jeg hadde tjuvflaks som fant tak i den (den kosta flesk). Boka om Paris, derimot, kom i fjor og er nesten like god. Den er ennå tilgjengelig på enkelte nordiske nettbokhandler for rundt 350 kroner. Jeg kjøpte den på capris.no. Den kommer snart til å bli like vanskelig å få tak i som alle de forutgående bøkene, så løp og kjøp.

Heller ikke i internasjonale miljøer av fotoboksamlere er Krass Clement godt kjent ennå. Kun ei av bøkene hans er ettertraktet der ute i samlerverdenen, nemlig Drum fra 1996. Drum er en irsk småby, og boka består av bilder som ble tatt i løpet av én eneste kveld på en liten pub. Clement fotograferer her en gammel, lutrygget mann som kommer inn, setter seg ned og drikker et par pints mutters alene før han kler på seg sin lurvete frakk og går ut igjen. Boka framstår som nesten som en film, og dette gjelder flere av bøkene hans, dog i mindre grad bybøkene.

Herved er tipset overbrakt. Krass Clement er verdens mest underkjente fotograf.