Januarlys med respekt

Jeg er ei pyse. Det var mye bedre å sitte inne i jakthytta denne beinkalde lørdagen i januar og legge en vedpinne i ovnen i ny og ne, enn å stå ute og fikle med kamera og fryse fingerene av seg. Men mørketidslyset tvang meg ut til slutt. Har forresten fotografen lov til å tukle med det naturlige lyset under opptak eller på dataen?

Det slår sjelden feil... når jeg viser noen av naturbildene mine til folk sier de noe slikt som - Oi, det var flotte bilder. Men var fargene virkelig sånn?

En god kompis kikket nylig på et bilde jeg tok sist høst av ei øde strekning i Finnmark i en solnedgang. Bildet var fylt av skjøre, nydelige pastellfarger. Han så på meg og spurte hvor mye jeg måtte tukle med bildet for å få det sånn. En god del, svarte jeg.

Derimot når jeg viser fram noen av portrettene i svarthvitt, kanskje med dramatisk lys og dype skygger, kanskje med bleke konturer, er det aldri noen som spør om lyset egentlig var sånn. Det har heller aldri skjedd at noen reagerer på at den naturlige hudfargen erstattes av toner av grått.

Folk flest føler at naturens lys ikke bør endres på. Fotografens oppgave er trofast å kopiere lyset slik det framsto for betrakteren. Alle fotografer vet at dette er teknisk umulig. En kamerasensor er ikke et øye. En sensor er ikke i nærheten av å matche øyets evne til å registrere tone- og fargenyanser fra dypskygger til knitrende høylys.

Dette er for så vidt bortenfor poenget til naturalisten, som mener at det ikke er akseptabelt å bevege seg for langt bort fra det som oppfattes som en autentisk framstilling.

Skroll oppover et lite sekund og ta en ny kikk på bildet av fjellryggen Máttacorru mellom Narvik og svenskegrensen. Hvor reelle kan de gule og blå fargene være? Hva med den oransje lysflammen som skimtes til høyre mellom tindene? Er det dragen Katla som ligger på lur og spyr flammer, er det photoshop eller er det 'ekte'?

Det er ganske 'ekte'. Vi snakker om mørketidslyset i nord, ikke sant? Motivet er ganske kjedelig, men lysbålet inni fjellet var flott. Det ønsket jeg å bevare. Noen ganger vil en bevare, andre ganger vil en endre noe.

Å reprodusere skalaen av farger var ikke helt enkelt, teknisk sett. Avstanden mellom de lyseste og mørkeste tonene er stor. Mitt Nikon D700 påsatt en kostbar Nikkor 70-200mm klarte så vidt å romme hele tonespekteret i ei 14-bits RAW-fil. I bildebehandlingen var det viktig å holde tunga rett i munnen for å beholde tonespekteret. Det er fort gjort å miste nyanser mens en holder på.

Her er jeg forresten, den lørdagen i januar, rød i trynet. Svinkaldt! Utstyret klarte seg bedre enn meg.

Over til et nytt bilde, tatt fra nøyaktig samme posisjon som det forrige, men kamera vridd nitti grader til venstre og rettet mot en svær deformert klump av et fjell. Ei høyspentmast med sine ledninger krysser landskapet foran fjellet. Det samme gjør et skispor, men det vises dårlig på denne lavoppløste webversjonen av bildet.

Her har jeg tatt tak i blåfargen og kontrastene i etterbehandlingen. Fargetemperaturen er senket og kontrasten er økt i forhold til originalfila som kom ut av kameraet. De røffe fjellsidene fortjente en sterkere karakter enn hva det tamme dagslyset var i stand til å gi dem. Her er originalen:

Det hele er vel en smakssak. Originaltonene er myke og inntagende, men jeg ønsket å etterligne noe av månelysets harde skygger for å framheve både kulden og terrengets stramhet.

Å modellere lyset på et objekt i naturen er ikke mer snuskete enn å modellere lyset i et portrett. Den eneste praktiske forskjellen er at det er en smule vanskeligere å lyssette et fjell enn et ansikt, så modelleringen av fjellet må gjøres i etterkant på dataen.

Det er en klisje, men troskap og ærlighet - ektheten om du vil - må være vendt mot fotografens visjon, ikke mot forestillingen om det autentiske.

Neste bilde er av en rypejeger og hans følgesvenn. Ingenting spesielt å si om det, men jeg liker det. Det var bra mørkt; enda mørkere enn det ser ut som. Jeg fotograferte på ISO 4000 og åpen blender.

Det siste fotoet for denne gang er av jakthytta vi hadde husvære i. Den ligger nydelig plassert på ei lita hylle i terrenget med god utsikt i tre retninger, tjuvbygd i 1952 og godt ivaretatt gjennom årene av familien. Den kalles for 'gammen', siden den er torvet på utsiden og sklir ubemerket inn i terrenget.

Det fins ikke noe sted på vår klode der jeg føler meg mer som del av kosmos enn nettopp her. Et sted for frihet, ettertanke, god mat og ei halvflaske brennevin.

Jeg prøvde meg fram med ulike filtereffekter i bildebehandlingsprogrammet (som er Nik Color Efex) for å finne et uttrykk som kunne fungere som formidler av mitt forhold til hytta og plassen. Til slutt havnet jeg på en polaroideffekt, av alle ting. Syns dette filteret hentet ut noe psykologisk gjenkjennbart, hvis det kan sies sånn.

Naturalisten må gjerne fyre seg. Men som alltid, smaken er som baken. Heldigvis må vi jo ikke like hverandres rumper...