Skolen lå på Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Den toårige utdanningen ble etablert i 1983 og flyttet til Norsk Journalisthøgskole i Oslo i 1995. Gjennom årene i Fredrikstad produserte den en hel generasjon av landets beste fotojournalister. Noen av de aller beste gikk i dette kullet.
Vi var en herlig gjeng som fotograferte og levde livet sammen i to år. Utrolig morsomt å se dette bildet etter tjue år. Men det gjør også vondt, for Ann Sissel Jenssen fra Tromsø, helt til høyre, døde for to år siden. Hun var den mest energiske av oss alle. Vi savner henne.
Det var tre hundre søkere, men bare tolv kom gjennom nåløyet. Alle var talentfulle og knipset i vilden sky og inspirerte hverandre. Jeg tror synergieffekten var viktigere enn det vi lærte på studiet.
Pressefotografskolen var en sentral institusjon i norsk fotojournalistikk. Den høynet fagnivået betydelig, bidro til å markere norske fotografer internasjonalt og ikke minst betød den at kvinner for alvor fikk en sjanse i et mannsdominert yrke.
Da vi tolv gikk ut i 1990 var det økonomisk krise i pressen og vanskelig å få seg noe mer enn frilansjobber. Jeg (nr tre fra venstre, med tåpelig smil) startet på femten måneders siviltjeneste, begynte å studere samfunnsvitenskap og skled ut av rekkene. Det er ikke fritt for at jeg savner.
Tross tøffe tider etablerte de fleste seg profesjonelt. Noen gikk nye veier seinere, f eks ble Morten Jonassen, vittig trønder bak til høyre, lege etterhvert. Uten forkleinelse av noen - for alle er strålende fotografer, både de som fortsatt jobber i pressen og de som har sluttet - er det vel tre her på bildet som vi andre i klassen har grunn til å være ekstra stolte av, nemlig Agnete, Paal og Erik. Jeg har lyst å skrive et par ord om dem, det er så fortjent.
Agnete Brun, foran til venstre, er verdens søteste og morsomste dame og skulle bli ballettdanser men ble en av landets aller beste portrett- og featurefotografer. Leverer alltid kreative og interessante fotografier. En stjernefotograf! Du har nok latt deg fascinere mange ganger, for hun har jobbet i magasinet i Dagbladet i flere år.
Paal Audestad, bak med stort hår som alltid står, var asfaltcowboyen i gjengen. Han vet ikke fram og tilbake på ei ski. Var allerede da en dyktig konsertfotograf. I tillegg til å være landets fremste bandfotograf, pumper han ut det ene utrolige fotoessayet etter det andre fra alle verdens hjørner i A-magasinet. Dokumentarfotografi på høyeste internasjonale nivå. Paal har et fenomenalt, rått bildespråk. Hans forbilde Henri Cartier-Bresson var med å danne fotobyrået Magnum. Jeg syns Magnum burde få fingeren ut og ringe Paal.
James Dean-kloningen oppe til venstre er min gode venn Erik Hannemann. Spør du meg er han kort og godt nummer 1. Erik har et blikk og en forståelse for visuelle kvaliteter og det gode bildet og en evne til å dra det i land, som ingen andre. Han er unik. Vi to reiste rundt i India i 1996 og fotograferte kontinuerlig i fire måneder med hvert vårt Leica. Unødvendig å nevne at han tok de beste bildene. Erik gikk over til dokumentarfilm for ti år siden og er selvfølgelig en ener der også. Filmene vises på fjernsyn over hele verden. Overgangen hans fra foto til film var et stort tap for norsk fotojournalistikk, men ditto seier for filmen.
Ok alle sammen - Agnete, Lise, Helene, Gisle, Trond, Paal, Morten, Erik, Henning - stå på videre, det beste bildet ligger alltid foran oss! Det var også filosofien til Ann Sissel, som alltid utfordret seg sjøl og som for noen år siden krysset Grønland på ski.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar