tirsdag 1. februar 2011

Mysteriet med kongebildene

Dette bildet av våre kongelige høyheter svarer nok til manges forventninger. Det framstiller dem med den kombinasjonen av verdighet og folkelighet som vi setter pris på. Bildet tilhører en serie bilder som nylig ble frigitt av Slottet, og er tatt av en norsk motefotograf i internasjonal stjerneklasse, Sølve Sundsbø.

Den siste uka har imidlertid debatten løpt. Er bildene gode nok? Mange er litt skuffet, mens noen syns de er flotte. Debatten inneholder også forsøk på å diskutere hvilke kriterier bildene bør vurderes ut fra. Er det strikte regler for klassisk portrett som gjelder, eller kan bildene parfymeres med en dæsj spenstig fashion?

Foreløpig har ingen tatt opp det åpenbare og mest interessante poenget, nemlig at kvaliteten varierer voldsomt fra bilde til bilde. Hvordan kan en så dyktig fotograf gjøre en så ujevn jobb på et så viktig oppdrag? Den som visste det.

En trenger ikke å være fagfotograf for å se at kvaliteten svinger. La oss se på to bilder som skiller seg ut i hver sin retning, ett av Kronprinsessen og ett av Kongen.





Er ikke bildet av Kronprinsessen virkelig nydelig? Det er vanskelig å være uenig med sjefsredaktør i norske Cosmopolitan, Ingeborg Heldal, når hun sier at Mette-Marit stråler og ser ut som den nye Grace Kelly. Magasiner verden over kommer til å elske det.

Bildet har tiltrekningskraft. Det er samtidig nøkternt, sjelfullt og glamørøst. Vi ønsker å holde blikket på det. Lyssettingen er flott. Den gir tredimensjonalitet til bildet. Kort og godt et imponerende bilde som vil huskes av alle de rette grunnene.

Enn profilen av Kong Harald, da? Au, au. Er det tilsiktet at Kongens nese hviler på vinduskanten i bakgrunnen? Bakgrunnen skinner oss ubehagelig i øynene. Issen går nesten i ett med bakgrunnen. Kongen ser ut som en livløs statue der han står i motlyset. Ser ut som han har stått der i dagevis. Hvis vi fjerner bakgrunnen kan vi kanskje bruke bildet på en mynt?

Prikken over i'en - bildet er ikke engang skarpt. Skarphetsplanet ligger på jakkeslaget, ikke på ansiktet. Sjekk selv, om du ikke tror meg. Bildene er tilgjengelig for redaksjonelt bruk på kongehusets nettside i høyoppløste versjoner.

Kan noen forklare meg hvordan det har seg at en fotograf av en slik kapasitet, med seks timer til rådighet  på Slottet og et team på hele fem assistenter, kan levere fra seg slikt et intetsigende, teknisk underverdig makkverk av et bilde av vår konge?

Det fins også andre bilder som det er grunn til å undres over. Se for eksempel på dette.


Dronningens egen innsats er det lite å utsette på. Hun poserer verdig og avslappet i en elegant kledning. Likevel framstår bildet som et snapshot fra vindusposten som enhver hobbyfotograf kunne tatt. Karmer og lister går i alle retninger og er forstyrrende. Og hvorfor har Sundsbø beskjært så trangt at lillefingeren er amputert?

Gjennom den siste ukes debatt har flere påpekt det gammeldagse med at de kongelige står stive som stolpediagrammer på flere av bildene, slik som på dette av far og sønn.


Sant nok, de står rett opp og ned, men rakrygget er et mer presist ord enn stiv. Dette er et uniformsbilde, så posituren er låst til deres status.

Noe av kritikken mot Sundsbø dreier seg om denne distansen og fotografens tilsynelatende manglende interesse for personenes karakter, som en forventer å finne i portretter. Kongefamilien smiler pent, men røper lite om seg selv.

I det hele tatt ser de ganske polerte ut. Fotograf Eivind Røhne raser over at Mette-Marit "er retusjert bort fra enhver virkelighet". Hun er blitt en "photoshoppet voksdukke", sier han.

Her gjelder det å være klar over en liten ting. Disse menneskene er ikke fotografert for å avsløre individuelle særtrekk. De er fotografert i kraft av sine stillinger og sosiale statuser. Det er ikke meningen at bildene skal lede oss mot Kongens rynker, med den hensikt at vi kan reflektere over en eldre herres livserfaringer.

En kan og bør drøfte glansbildeeffekten av photoshopping, men det er forståelig at kongefamilien på deres offisielle bilder, og kanskje i særdeleshet Kronprinsessen, takker og bukker.

Fotohistorien gir oss et godt eksempel på akkurat denne type statusportretter. Irving Penn, udiskutabelt den viktigste portrett- og fashionfotografen gjennom alle tider, skapte for seksti år siden en serie studiobilder av arbeidsfolk i sine arbeidsklær. Målet var ikke å trenge inn i sjelens dybder, men å dokumentere disse yrkene, folks klesdrakt, redskaper og andre ytre kjennetegn. Dermed ikke sagt at det også kan gi innsikt i mennesket.

Irving Penn, Bricklayer, London, 1950




Mureren og kongen står i hver sin ende av samfunnet, men har til felles at de begge har en klart definert status, samt et uttrykk og en holdning som står i stil. Det er dette som både Penn og Sundsbø har respektert og fotografert.

Det er også interessant å noteres seg at den sosiale avstanden mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker reduseres når de begge plasseres foran en grå bakgrunn og et enkelt lys fra siden. Ved å se bildene i sammenheng blir vi minnet på om at vi trolig er mer forskjellig utenpå enn inni.

Som enhver portrettfotograf, er Sundsbø naturligvis vel kjent med Irving Penns arbeid (de har faktisk fotografert samme person, den brasilianske supermodellen Gisele Bundchen), og en skal ikke forkaste tanken om at den relativt enkle, direkte stilen ved kongebildene er inspirert av Penn.

Penn foretrakk enkel lyssetting, helst bare vinduslys inn fra siden, slik som i bildet over. Dette i motsetning til en annen legendarisk portrettfotograf, Jousuf Karsh, som brukte et batteri av lamper for å lysmodellere hver centimeter av motivet.

Landets visstnok mest premierte portrettfotograf, Hans Jørgen Brun, har gått hardt ut mot Sundsbø for hans enkle og til tider harde lyssetting i denne bildeserien. Brun går i Karsh sine fotspor. Hvis Sundsbø heller velger å følge Penns eksempel, syns jeg Brun gjør best i å akseptere det.

De 21 bildene av kongefamilien som Det kongelige hoff foreløpig har frigitt (de har visstnok rundt 30 flere) kan deles i tre grupper:


  • 11 fargebilder med studiobakgrunn
  • 7  fargebilder i en slottskorridor
  • 3 sorthvittbilder utendørs i en hage (trolig Slottsparken)

Etter mitt syn peker studiobildene seg ut som usedvanlig gode bilder som kan anvendes i mange sammenhenger. Noen av dem er litt uvanlig beskjært, kanskje. Gruppen fra korridoren varierer fra 'horribelt' til 'helt greit', er iallfall mitt førsteinntrykk. Utendørsbildene er av kronprinsparet. De er fine, uformelle bilder med flotte gråtoner, uten å være minneverdige.



En blir litt i stuss over det hele. Her hentes inn en innovativ motefotograf, kjent for ganske så spektakulære fashionbilder. I denne settingen må han imidlertid legge bånd på seg, det sier seg selv. Men det kan ikke forklare at kvaliteten varierer så mye som den gjør.

Bildefilene på kongehusets nettside inneholder de såkalte EXIF-dataene. Dette er teknisk info om eksponeringen, slik som kameratype, lukkertid, blenderåpning, etc. Kan en lese slik info, forteller de en god del om opptakssituasjonen og hvordan fotografen har jobbet.

Noen av bildene har overraskende innstillinger. For eksempel er bildet av alle fire i slottskorridoren (øverst på denne siden) eksponert på 1/20 sekund, som normalt er for langsomt for portrett, dersom dagslys inngår i belysningen. Folk rører seg mer enn en skulle tro i løpet av 1/20 sekund, og det kan føre til uskarphet.

Alt i alt er det mye rart i denne porteføljen, fra det strålende til det elendige. Det er ikke verdens viktigste sak, og om få år kommer nye offisielle bilder av kongefamilien. Men det er et lite mysterium at denne årgangen av bilder skulle ha så variabelt innhold.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails