"Jeg synes det er usedvanlig flott, rene FN-bygningen". Brev fra sivilingeniør Kr. Hjellnes i Oslo til ordfører Sverre Øvergaard i forbindelse med innvielsen av Narvik rådhus i 1961.
Jeg vet ikke om det burde feires med fyrverkeri akkurat, men Narvik rådhus fyller 50 år i dag! Byen er for tiden mest kjent som Terra-kommune, men da rådhuset ble bygd var kommunen den mest folkerike i landsdelen og en av de rikeste i landet. Faktisk i en periode den rikeste. Den stramme bygningen nede til høyre i bildet er et monument over en forgangen storhetstid.
Da jeg tilfeldigvis oppdaget denne runde bursdagen for noen måneder siden, dukket nerden opp. Hva var historien bak og hvorfor ble det seende ut som det ble? Ulike kuriøse fakta som er helt unødvendig å vite kom også fram under kildesøkingen. Hvor mye kostet rådhuset å bygge, for eksempel? Og hva ga LKAB i innvielsesgave den 18. februar 1961?
Historien om rådhuset strekker seg mye lengre tilbake i tid enn 1961. Kommunen gjorde i 1916 en avtale med eieren av Grand hotell om å kjøpe det for å huse administrasjon og bystyre. Men eieren trakk seg i siste liten fra avtalen.
Kommunen fortsatte i mange år å ha de ulike etatene spredt på forskjellige steder. Først etter krigen kom spørsmålet om rådhus tilbake med full styrke. I 1950 ble det utlyst arkitektkonkurranse. Mer enn tjue forslag kom inn. En fremadstormende arkitekt fra Lillehammer, Bjarne B. Ellefsen, vant med sin tegning med tittelen "Dominant". Bak dette navnet lå tanken om at rådhuset skulle ruve over alle andre bygg i sentrum.
Den administrative og politiske behandlingen av forslaget tok laaang tid, og først seks år seinere godkjente bystyret de endelige tegningene, en åtte etasjers høyblokk og en liggende blokk for bystyresalen. Firmaet Botnmark og Tobiassen vant anbudsrunden, og bygget kom sakte men sikkert på plass.
Til avisa Fremover sa arkitekten at han likte godt den 'monumentale, italienske renessanse', hva nå enn det måtte bety. Faktum er at rådhuset representerte noe av det ypperste av datidens moderne funksjonalisme, der grunntanken er at formen må følge formålet og at en bygnings aktiviteter skal kunne utføres så effektivt som mulig. Derfor skulle rådhuset for eksempel få hele tre heiser, som man antok ville spare mye tid for de ansatte.
I tillegg til at et bygg skulle være effektivt, skulle det se effektivt ut. Funksjonalisme innebærer derfor også en egen estetikk, med konsekvenser for materialvalg, linjer og utseende. Treverk, tepper, karnapper og krimskrams var fy-fy. Betong, linoleum og rette vinkler var tingen. Dette var den nye tid som allerede hadde dukket opp på 30-tallet gjennom de såkalte funkishusene, men Narvik rådhus er et godt eksempel på at denne arkitekturen vokste seg selvsikker i etterkrigstiden. Noen år seinere skulle den tillate seg å myke opp en smule og bli mer dandy og futuristisk. Idrettens hus er et eksempel på det.
Rådhusets fasader utstråler makt og kontroll over folket. De kan se ut og ned på deg gjennom hundrevis av vinduer, men du kan ikke se inn. Det var neppe tilfeldig at politiet, som allerede hadde blitt en stor etat med 37 politibetjenter pluss ledere og kontordamer i 1960, skulle trone i øverste etasje. Samtidig gir bygget inntrykk av orden og trygghet. Befolkningen skulle ikke trenge å bekymre seg. De ble passet på. Og det var nok i orden for de fleste som hadde levd gjennom krigen.
På grunn av sitt noget spooky, teknokratiske utseende, havnet det til og med i en episode av den verdensberømte TV-serien LOST, da som hovedkvarter for 'Hanso Foundation'. I ett av de korte klippene zoomes det inn gjennom et vindu og vi ser tidligere rådmann Ivar Nordmark stående i skummel, stram profil.
Åkke som, 18. februar 1961 ble bygget offisielt innviet.
Da hadde allerede noen etater sneket seg inn i etasjene, og vaktmestrene hadde allerede begynt å forbanne materialet som ble brukt i alle lettvegger, nemlig Durox. Dette var en populær lettbetong ikke helt ulik Leca, men problemet var at den var tilnærmet hul inni og dermed umulig å feste noe som helst i. (Spør meg, jeg har også hatt Durox i mine vegger og hater dypt og inderlig).
Innvielsen foregikk i høytidelige former i bystyresalen med taler og gaver fra samfunnets støtter. Narvik Sparebank, som passet på kommunens betydelige summer, ga et sigarettskrin i sølv. Hvor ergelig måtte det ikke ha vært for banken da nabokommunen Ankenes like etter ga et sigarskrin i sølv! Fra NSB fikk man et oljemaleri. Fra diverse andre aktører fikk man lysestaker i tinn - åpenbart noe som var veldig i vinden.
Selskapet LKAB, som frakter malm - det sorte gull - fra gruvene i Sverige og skiper det ut fra Narvik, var den suverent største arbeidsplassen i byen. Skatt fra malmselskapet sto for opp mot 75 % av inntektene til kommunen. Hva ville de gi i gave? Med skam måtte direktøren bekjenne at den ennå ikke var ferdig. Men ordføren ble i det minste overrakt arbeidstegningene med lovnader om snarlig levering. LKAB hadde tenkt å gi intet mindre enn et nytt ordførerkjede, en sterk symbolhandling. Forholdet mellom LKAB og kommunen var mer enn et bånd og et gjensidig avhengighetsforhold. Det var en navlesteng. Skal tro om det samme kjedet brukes fortsatt?
Narviks nye storstue kostet 7,3 mill. Jeg har ikke funnet ut hva det er i 2011-kroner, men en økonom jeg kjenner påstår at vi kan gange sånn omtrent med ti. Det skulle bli 73 millioner. Det høres i grunn ikke så dyrt ut, men så var selvfølgelig standarden langt lavere enn den ville vært i dag.
Tiden har gått. Rådhuset er ikke lenger en praktbygning og slett ikke Narviks svar på FN-bygningen. Vedlikeholdet er så som så, og kommunen har mildt sagt dårlig råd. Det er ikke engang sikkert at kommunen vil fortsette å eie det. Om de som er unger i dag vil oppleve et rådhus som fyller hundre, er et åpent spørsmål.
Arkitekturen er forlengst blitt postmoderne. Nå skal ikke ting være monumentalt, tungt, dominant. Nå skal ting være lette, lekne, underholdende, flertydige. De skal peke oppover mot en trådløs og ubekymret framtid.
Fredsobelisken med sin skarpe spiss og speilblanke flater i byparken gjør det. Det samme kommer Rica-hotellet som skal stå klart i 2012 til å gjøre.
Apropos kunst og arkitektur og samfunn. Den skjønne skulpturen Lekende barn av Trygve Thorsen står mellom rådhuset og det nye hotellet som nå reises. Er det ikke en slags skjebnens kommentar at ungene er på vei vekk fra rådhusplassen og den gamle tid og løper bortover parken mot det nye og spennende? De vet nok ikke riktig hva de går til, men jammen har de det travelt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar