Mammutsalget åpner nå, og boka 'Kåre Kivijärvi: Fotografier' av kunsthistorikeren Eli Høydalsnes står i katalogen. Jeg har hatt denne boka noen år, og anser den som et must. Den inneholder 55 av bildene hans, samt en introduksjonstekst og kommentarer til hvert enkelt bildene. Her fins både klassikere i svarthvitt og inntil nå upubliserte i farger.
Kåre Kivijärvi (1938-1991) er en helt sentral figur i norsk og nordisk fotografi. I 1971 ble han den første fotografen som ble antatt til den prestisjetunge Høstutstillingen. Kraften, renheten og den monumentale poesien i bildene viste seg umulig å forbigå.
Kvænen og bohemen fra Hammerfest studerte fra 1958-60 under den toneangivende professor Otto Steinert i Tyskland og tok med seg en ny puls til Norge derfra, nemlig det såkalte 'subjektive fotografi'. Oppsummert kan en si at han dukket brått opp på scenen, skapte et hårreisende sterkt bildeverk, og trappet ned like fort. Reisen tok litt over ti år.
Fra begynnelsen av 70-tallet av fikk han store problemer med å produsere. Han tok enkelte oppdrag for magasiner og ukeblader, men levde hardt, av og til å gaten, utviklet et stort alkoholproblem og var som regel pengelens. Han bodde på Kypros i to omganger, til sammen fem år, før han returnerte til barndomsbyen i 1982. I sine siste år fikk han endelig allmenn anerkjennelse, holdt separatutstillinger av mesterverk fra 60-tallet på viktige kunstsentra i både innland og utland. Fra og med 1988 fikk han statens garantiinntekt for kunstnere.
Hans bildestil kan beskrives som kunstnerisk dokumentarisme. Han hadde en fot i kunsten og en i journalistikkens verden. Dette var slett ikke noe nytt internasjonalt, og en finner slektskap med f eks Walker Evans' bilder av Amerika på 30-tallet, men stilen var ny og revolusjonerende da den kom til Norden rundt 1960. Den dannet grunnlaget for en lang tradisjon i nordisk fotografi, representert med fotografer som Anders Peterson, Christer Strömholm og Tom Martinsen.
Men det fins bare én Kåre Kivijärvi. De kontrastrike sorthvittbildene er ofte nære portretter eller av mennesker i sitt eget miljø, det være seg hjemme, på arbeid eller i naturen, men en fornemmer at de egentlig handler om den menneskelige eksistens - dens verdighet, dens kamp. Motivene er gjerne enkle og stramt komponert. Bildene har som regel en dirrende og fascinerende stillhet. De stiller krav til oss, og åpner seg opp langsomt.
Han var også en lysets og mørkerommets trollmann. Den mørke intensiteten i bildene springer ikke minst ut fra teknikken i mørkerommet. En kan av og til lure på hvordan han klarte, teknisk sett, å mane fram det uttrykket som var hans signatur.
For min del er det ingen over og ingen ved siden av Kåre Kivijärvi. Akkurat som juryen på Høstutstillingen, mangler jeg forsvar mot disse bildene. De beriker og ydmyker meg på en og samme tid.
Jeg fikk den ære å hilse på den store mester i 1991, kort tid før han reiste tilbake til sitt kjære Kypros, der han døde seinere samme år. Jeg var sivilarbeider på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, da han kom innom en dag etter en av sine mange runder med kreftbehandling på sykehuset som lå vegg i vegg med museet. Han framsto som en sliten mann, men han satt likevel og fleipet om døden mens han nippet til kaffen og røyket rullings.
Kunstmuseet delte husrom med Tromsø Kunstforening, og kunstforeningen hadde på denne tiden flere av de mest kjente bildene til Kivijärvi for salg. Det var store kopier på omtrent 40x60cm. Jeg siklet over dem i månedsvis, ingen kjøpte dem, men tre tusen kroner pr bilde var for mye for en fattig sivilarbeider. Så døde han, og alle bildene ble momentant kjøpt opp av fotosamlere. Bittert, bittert.
Mens jeg sitter her og skriver dette blogginnlegget tikker det inn et nyhetsbrev fra foto.no som forteller at Nasjonalbiblioteket i dag åpner en Kivijärvi-utstilling i sine lokaler, som ledsages av ei rykende fersk bok om ham og med 130 bilder. Du kan lese mer om det i denne artikkelen på foto.no.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar