Fotoauksjon på Christie's

Fotografiet var den siste av de klassiske kunstarter som ble allment akseptert som kunst, men i dag bytter det hender i auksjonshusene vel så raskt som malerier, skulpturer, smykker, bøker og antikviteter.

8. april avholdt Christie's i London en fotoauksjon, der et berømt portrett av Marilyn Monroe var en av godbitene som gikk under hammeren.

Hva ligger prisene på? Det sies at fotografiet var lavt priset i flere år, sett i forhold til andre kunstformer. Men slik er det nok ikke lenger. Ville du hatt råd til å henge MM på stueveggen? Neppe.

Her er noen av bildene og prisene fra auksjonen.

Vi kan like godt begynne med Marilyn. Bildet ble tatt av Richard Avedon i 1957 og var det dyreste av dem alle. Bildet fins naturligvis i flere eksemplarer og ulike størrelser, men verdien av denne meterhøye kopien var på forhånd estimert til mellom 200-300.000 dollar. Det ble solgt for 482.500, altså drøye 2,5 mill kroner.

Bildet ble tatt på tampen av en fest i New York og Richard Avedon har i ettertid sagt

For hours she danced and sang and flirted and did this thing - she did Marilyn Monroe. And then there was the inevitable drop. And when the night was over, she sat in the corner like a child, with everything gone. I saw her sitting quietly without expression on her face, and I walked towards her but wouldn't photograph her without her knowledge of it. And as I came with the camera, I saw that she was not saying no.

Avedon (1923-2004) var nesten like berømt som musikerne, forfatterne og filmstjernene han avbildet. Uansett om du het Elisabeth Taylor, Bjørk eller Bob Dylan var det en ære å bli fotografert av ham. Praktboka Richard Avedon: Performance er en god og overraskende billig inngangsbillett til hans fantastiske bildeunivers.

Det nest dyreste objektet på Christie's var et bilde av en velbrukt trehjulssykkel med et rødt håndtak og blågrønn ramme foran noen hus, fotografert av amerikaneren William Eggleston i Memphis i 1970. Det ble klubbet til 266.500 dollar. Ja, du leste rett.

Hva i all verden er så spesielt med dette bildet? Det er lett å forstå at et ømt portrett av Marilyn Monroe koster skjorta, men dette...?

Men en kunne spørre: Hvorfor er det lettere å akseptere at Marilyn er dyr enn at trehjulssykkelen er det? Jo, fordi vi vet allerede mye om henne. Vi vet at ho var berømt og forgudet. Med andre ord kjenner vi bildets fordyrende kontekst. Uten kontekst kan ikke bilder vurderes.

La oss være enige om at tross den litt originale kameravinkelen er det et relativt ordinært fargebilde. Og dermed har jeg faktisk røpet konteksten som gjør at det verdsettes til over en kvart million dollar! Punkt 1: Relativt ordinært. Punkt 2: Fargebilde.

La meg forklare.

Sammen med andre 'ordinære' bilder av Eggleston ble det utstilt på Museum of Modern Art i New York i 1975. Det skapte stor kontrovers. At bilder som ser ut som snapshots, attpåtil i farge, hadde noe der å gjøre, ble ansett som en fornærmelse mot fotokunsten.

For det første var ikke fargebilder akseptert i kunsten, siden farge var noe som folk flest tok. Ordentlige fotografer måtte ta svarthvitt. Dernest ble det regnet som absurd at uinteressante, nesten tilfeldige bilder plutselig skulle kalles kunst. Her er et par av de andre bildene som Eggleston stilte ut.

Kritikerne raste, men etter å ha sovet på det, begynte de å skjønne at fotografen hadde satt fingeren på snobberiet. Bildene er upretensiøse og uperfekte (f eks er litt av fotografens skygge med i hundebildet).

Men først og fremst viser de oss ting som vi ser så ofte at vi ikke lenger ser dem. De viser oss alt det vi omgås men ikke elsker. De reiste nye spørsmål - om oss. Eggleston hadde et blikk på det moderne samfunnet som påvirket en hel generasjon fotografer. Den nye måten å se på ga støtet til ei ny fotografisk utforsking av verden som i sin intelligente enkelhet inviterte til ettertanke. Samtidig kom altså fargebildet endelig inn i varmen.

Derfor er et banalt bilde av en trehjulssykkel verd fryktelig mye penger 36 år etter at det ble vist fram første gang. Det representerer en viktig fornyelse av det fotografiske øyet. Bildene ble samlet i ei bok som fikk den treffende tittelen William Eggleston's Guide. Den er fortsatt i salg, i n'te opplag.

Det tredje dyreste fotografiet på Christie's var ett av franskmannen Eugene Atget fra 1921. En pent kledd dame sitter på en stol foran en inngang i et spartansk strøk av Paris. Kontrasten mellom de fine klærne og de røffe omgivelsene er slående. Hun er trolig prostituert.

Verdien på dette 18x24cm store bildet var i forkant estimert til mellom 40-60.000 dollar, men gikk for hele 242.500. Der bommet auksjonshuset kraftig, men de depper sikkert ikke av den grunn.

Eugene Atget er en av de viktigste skikkelsene i fotohistorien. Lik Vincent van Gogh kom berømmelsen etter hans død. En vet ganske lite om han. Han ble født i 1857 og virker å ha vært sjømann og deretter skuespiller i teatergrupper før han begynte å fotografere på 1890-tallet. Han lyktes i å tjene penger til livets opphold på sitt stille vis, vandrende med det svære kameraet over ryggen, fram til sin død i 1927. Han hadde ingen tilknytning til den opphøyde verden av kunst.

Det var et marked for fotografer som solgte bilder til malere. De foretrakk å male inn visse elementer med utgangspunkt i et fotografi, istedenfor å drasse kanvasen med seg ut av atelieret og lete opp elementet der ute i virkeligheten en plass. Atget kunne levere bilder av åkre, vogner, parker, trær, døråpninger, statuer, balkonger, bakgårder, etc. Av og til tok han bilder av folk, men det var et dårligere marked for det, siden malerne enkelt kunne hente folk inn i atelieret.

Så langt er det ikke noe spesielt med Atget. Han var dertil en gammeldags fotograf med avlegs utstyr og teknikker. Han ble aldri senter for noens oppmerksomhet, inntil plutselig en dag et par år før sin død, da den unge amerikanske fotografen med tilhold i Paris, Berenice Abbot, så noen av bildene hans.

Akkurat som så mange etter henne, kunne hun ikke helt sette fingeren på hva det var som traff henne. Men utslått ble hun. Hun sikret seg rettighetene til en mengde negativer og printer. Uten henne hadde Atget og hans unike livsverk forblitt ukjent. Noen måneder før han døde tok hun dette flotte portrettet av han.

Så hva var det som var så spesielt med denne sky mannen og hans bilder av trær, porter, dørhåndtak og gatehjørner som han knipset så tidlig om morgenen at få hadde rukket å stå opp?

Det kan være vanskelig å forklare. Dels er hans dokumentasjon av det gamle og nedrivningsklare Paris uvurderlig historisk sett. Men det er noe mer. Stilen er enkel og nøktern uten fjåseri. Men samtidig som han fotograferer ting som de er, uten å legge til eller trekke fra, er bildene poetiske. Og fylt av respekt, livserfaring og en uutgrunnelig kjærlighet, er det blitt sagt. Her er tre tilfeldig valgte bilder.

Det er forståelig dersom bilder som disse ikke sitter i magen umiddelbart. Rusen stiger sakte. For min del tok det år før Eugene Atget grep meg. Nå er det for seint å snu. Jeg kan se på dem i timevis. Antakelig er jeg blitt sinnsyk.

Men jeg er altså ikke den eneste, som auksjonen på Christie's viser. Atget er referansen for alle som søker grenselandet mellom kunst og dokumentasjon. Han viser oss at stille vann har dypest grunn.

For å kjøpe et bilde av enten Avedon, Eggleston eller Atget må en selge både huset og svigermor. Ikke alle er helt klare for det. Var det noen bilder på auksjonen som kun kostet svigermor? Ja, faktisk. Opptil flere. Selv ville jeg da ha landet på ett av den mexikanske fotografen Manuel Alvarez Bravo, med tittelen Fruta prohibida - Forbuden frukt - tatt i 1972. Det ble solgt for 6.250 dollar.

Som så mange av Bravos bilder, er det supersensuelt. Mexikaneren jobbet med mange ulike motiver i en lang og suksessrik karriere, og framhevet det skjønne uansett hva han fotograferte. Men det må sies, han hadde en forkjærlighet for å plassere kvinner foran seg. Han må ha vært tilfreds med det, for da han døde i 2002 hadde han rukket å feire sin 100-årsdag.

Fruta prohibida er i grunn en helt ok erstatning for Marilyn på veggen. Svigermor ryker, men en slipper å selge huset.