Prosjekt Paulus

Trenger vi religion? Er religion en del av mennesket eller en del av samfunnet? Er den privat eller sosial? Det er nok avhengig av hvordan en definerer trosbegrepet, men ingen tror alene. Å tro er å tilhøre et fellesskap i både dets åndelige og mer jordiske vesen.

Like før jul gjorde jeg et portrettintervju med en major i Frelsesarmeen i Narvik. Armeen er oppegående, men majoren fortalte at flere andre lokale menighetssamfunn bokstavelig talt har dødd ut. Resultatet er at flere menighetshus, kirker og templer trolig står tomme og kalde mens de venter på sin videre skjebne.

Disse lokalene, deres yttervegger, stengte dører, stumme rom og avglemte bibler, bærer vitnesbyrd om samfunn i endring. De var habitater, steder der folk hørte hjemme, der de sjelelige og sosiale behov kunne forenes. Alt dette viskes sakte vekk. Velferdsstatens vekst har heller ikke fart vel med disse protestantiske gruppene.

Hvilke rester av religiøse erfaringer sitter fortsatt der i veggene, mellom veggene? Er det ennå noe der som kan tas og føles på, noe som kan formidle en tidsepoke og liv som ble levd? Har det kulturell eller kunstnerisk verdi? Kan det fotograferes?! Dette er svevende spørsmål som jeg har rotet meg inn i og prøver å ta ned i et nytt fotoprosjekt, med arbeidstittel Paulus.


Om jeg er i stand til å få til noe, gjenstår å se. Det blir en utfordring. Som fotograf og sosialantropolog, og attpåtil med en barndom i et trossamfunn av denne typen, er formelle kvalifikasjoner i orden. Det er da noe. Hvor veien går og hvor den ender, nei si det. Kanskje ei blindgate. Kanskje ikke.

Nettopp fordi sjansen er stor for at en mister retningen eller lysten, er det vanligvis en god idé å holde kjeft inntil prosjekter er i havn. Hemmeligholdelsens spill. Artister drev og driver fortsatt med det. Samtidig er det en utvikling her. Mange musikkartister blir nå sponset av sine egne fans i forkant av utgivelser, såkalt fan funding. Det har sammenheng med at formidlere av kultur, som bokforlag og plateselskap, er blitt mer uvillige til å betale på forskudd. Dette fenomenet river ned skillene mellom produsent og mottaker.

Dernest virker sosiale media nedbrytende på tilbakeholding og oppmuntrende på kommunikasjon og idéutveksling rundt prosesser. Facebook og Twitter kan også brukes til å bygge blest, og det antar jeg i hovedsak er en god ting.

Kanskje er det ikke så dumt å være ute med kjeften likevel, bare en ikke gaper for høyt. Dette prosjektet blir ikke en føljetong, verken på blogg eller andre steder. Det skal bare luftes i nøden.

De tre fotografiene i dette innlegget tilhører de første testene. Isolert sett sier de fint lite, så ta dem for det de er. Hva for type bilder skal prosjektet bestå av? Vel. Jeg er ikke særskilt interessert i nøktern, pliktskyldig dokumentasjon av et stykke virkelighet, ei heller av navlebeskuende kunst som bare kunstnere selv kan deschiffrere.

Derimot er jeg fascinert av å utforske fotografiets evne til å formidle folks erfaringer og anskuelser. Her dukker sosialantropologien opp, og i fagterminologien kalles slik erfaringsformidling for fenomenologi. Så flott det hadde vært om dette bildet av ei trapp kunne trigge sanser og minner hos noen, lik lukten av bestemors hus som alltid vil sitte i deg, hvis du skjønner hva jeg mener, samtidig som bildet kunne dele noe av innlevelsen med folk som aldri gikk opp noen trapp.

Har fotografen og fotografiet evne til å finne en slags resonans med levd liv, eller til å bevare og besvare toneregistret av erfaringer og følelser som det fortsatt finnes spor av på gulv og vegger? Har foto virkelig i seg evnen til å innkapsle rester av subjektive opplevelser og tilby dem på torget? Slike spørsmål må en nok være seriøst interessert foto for å se poenget med, men det får så være.

Jeg har ingen klar idé om hva det krever av fotografisk form, innhold og teknikk for å vandre inn i dette fotografiske terrenget, selv om en del er i ferd med å sette seg. Det hadde vært fint å ta del i et miljø som kunne inspirere og veilede, og det er vel på tide å gjøre noe med det.

Forresten, hvis noen er kjent med et kirkerom eller forsamlinghus, helst i Nordland eller Troms, som ikke lenger er hva det engang var, gi meg et tips. Hadde satt stoor pris på det.